Kva er Doman?
(kjelde: FISH)
Mange har hørt mye rart, og mye forskjellig. Det er lett å miste oversikten, og derfor har FISH laget en liten introduksjon til nye foreldre. Doman er en behandlingsmetode for hjerneskadde barn.
Av Hege Stohlander
Glenn Doman (83) er en fysioterapeut som sammen med en del andre fagfolk, leger, fysioterapeuter, sykepleiere, hjernekirurger, psykologer, pedagoger og lignende startet et institutt som heter The Institutes for the Achievement for Human Potential (IAHP).
IAHP ligger i Philadelphia I USA, men har hele verden som arbeidsfelt. IAHP har gjennom de siste 50 årene kommet med oppsiktsvekkende oppdagelser når det gjelder hjerneutviklingsprosessen hos både friske og hjerneskadde barn, og det er dette satt i system som behandling for hjerneskadde barn som her i Norge er kjent som Doman.
En del av det IAHP har oppdaget, er det ikke enighet om rundt omkring i verden. IAHP kan ikke dokumentere alt de sier, men de kan vise til resultater hos hjerneskadde barn som følger deres metode. Dette synes man ikke som nok, og er grunnen til at metoden anses som ikke tilstrekkelig dokumentert, og hos endel leger anses den som alt fra tvilsom til farlig.
Det finnes tusenvis av hjerneskadde barn rundt omkring i verden som har blitt friske eller delvis friske etter å ha fulgt metoden, og de ler nok hele veien til skolen av slike tøyseuttalelser. For det er der de er, på skolen sammen med andre friske barn.
IAHP har oppdaget at hjernen hos barn er i en stadig utviklingsprosess, og denne prosessen kan stoppe opp ved en alvorlig hjerneskade, den kan saktes ned ved en moderat skade, men viktigst av alt, det er en prosess som kan påskyndes.
Og det er dette IAHP gjør for hjerneskadde barn. De lærer foreldrene hvordan de kan påskynde prosessen hos egne barn. Og prosessen påskyndes ved at friske hjerneceller omprogrammeres til å ta over oppgavene til de hjernecellene som har gått tapt ved skade.
Slik omprogrammering er ikke gjort i en fei, må du tro. Omprogrammering krever gjentakelser og gjentakelser og gjentakelser og gjentakelser. Men hjernen er mottakelig, og all stimulering som gjøres med barnet er direkte rettet mot hjernen.
Man innser altså at hjerneskaden sitter i hjernen, og at det er hjernen som må behandles. Dersom et barn har vanskelig for å snakke på grunn av en hjerneskade er det altså ikke mye hjelp i at logopeden kommer for å gjøre tungeøvelser med barnet. Det er ikke tungen det er noe galt med.
Doman-metoden er altså et hjernestimuleringsopplegg som noen barn i Norge følger.
Disse barna stimuleres flere timer om dagen etter et nevrologisk program som er utarbeidet for akkurat deres hjerneskade. Det er foreldrene som står for denne stimuleringen, og hjernen til disse barna vokser fordi den blir stimulert til å utvikle de delene av hjernen som står for tur til å utvikles.
(Dette går av seg selv hos friske barn, for friske barn er nyskjerrige og på farten hele dagen for å leke og utforske. De stimulerer seg selv. De hjerneskadde barna må ha hjelp for å få den samme stimulien til sin hjerne.)
De aller fleste foreldre som starter med metoden, får en større forbedring for barnet sitt enn de hadde håpet og trodd.
De fortsetter, naturligvis, med metoden så lenge de makter og har økonomi til det.
Eller til barnet blir friskt og ikke trenger det mer.
De foreldrene som ikke går på kurs for å lære dette, eller på annen måte ikke begynner med metoden "på ordentlig", dvs. at de driver en slags "Doman Light", får som regel ikke like gode resultater. Det har å gjøre med at de ikke er helt inneforstått med hvorfor man gjør ting, det bare vet hvordan man skal gjøre dem.
Doman metoden er meget krevende, ja faktisk så krevende at det ikke er alle som vil eller ønsker eller kan gjennomføre den. Men for de som begynner, ligger det et annet liv på den andre siden av treningen. Et liv med et barn som i de aller fleste tilfeller har fått en meget forbedret situasjon.
Så hvordan kommer man i gang?
1. Man leser hjemmesidene til FISH www.domansiden.no og IAHP’s egne hjemmesider www.iahp.org
Man gjør seg opp en mening om hva man synes om dette.
2. Man ser filmen om Malin (FISH har den for salg) for å forstå hva et slikt opplegg vil bety for familien.
3. Man leser boken "What To Do About Your Brain Injured Child", (tilsalgs hos FISH)
og bestemmer seg for om man vil undersøke videre på om dette er noe for eget barn.
Med boken følger en infopakke fra IAHP som forklarer mer om IAHP’s programmer, og
inneholder påmeldingsskjema for ”What To Do” kurs.
(Nummer 2 og 3 kan godt bytte plass. For noen er det bedre å lese boken før de ser filmen om Malin.)
4. Bestemmer man seg for å undersøke videre, bør man melde seg på et "What To Do" kurs
som holdes i USA, Italia, Japan og noen ganger i skandinavia. Dette er et en-ukes kurs som introduserer metoden til foreldre, lar dem evaluere egne barn, sette diagnosen, og
hjelper dem til å lage et nevrologisk hjernestimuleringeprogram for sitt eget barn. Barnet følger ikke med til kurset.
(FISH vil på det sterkeste anbefale kurset, og går så langt som å si at det ikke går an å bestemme seg for om man vil følge metoden før man har gått på kurset.)
5. Man trener i noen måneder med sitt barn, og gjør seg så opp den endelige meningen; fortsette eller slutte.
Så enkelt, og så vanskelig.
Innimellom punktene går det an å ta kontakt med FISH. Vi formidler kontakt med en familie som allerede er i gang i ditt geografiske område, slik at man kan skaffe seg gode kunnskaper om hva dette er og hva det vil bety for både barnet og familien.
En liten advarsel til slutt:
De aller fleste innen helsevesen, habilitering og PPT i Norge er motstandere av metoden. Dette bunner ofte i at de ikke vet særlig mye om den, annet enn at stakkars barn må trene
12 timer om dagen, og at en del av treningen er farlig. De vil, av god vilje, prøve å snakke foreldre bort fra metoden.
FISH sin erfaring er at de som vet minst er mest negative. De som vet en del, er positivt nyskjerrige. De som vet mye støtter foreldrene når disse velger å starte med Doman.
Før dere bestemmer dere for ikke å starte med Doman pga. noe fagfolk sier, så ta en telefon til FISH. Kanskje vi kan greie ut noen misforståelser.
Og kanskje høre litt hva foreldre som kjenner metoden sier?
Foreldre som trener barna sine etter metoden sier mye, men de fleste sier dette:
IAHP har gitt barnet vårt en diagnose; alvorlig, moderat eller mild hjerneskade. Vi fikk et utgangspunkt å jobbe fra.
IAHP har en filosofi som går ut på å behandle årsaken (hjerneskaden) i stedet for symptomene (epilepsien, CP’en, autismen eller den forsinkede utviklingen). Dette appellerer til oss, fordi det virker fornuftig.
IAHP har et klart mål for oss, nemlig at barnet skal bli helt frisk. Ingen har satt et slikt mål for barnet vårt før. Dette er viktig for oss, fordi håpet holder oss oppe.
IAHP gir oss et fast treningsprogram å trene etter. Dette er viktig, for upresise, vage antydninger (ex. Dere kan trene så mye dere orker! Og tren på litt av hvert! ) om hvordan vi kunne hjelpe barnet vårt gjorde oss bare frustrerte og gav oss dårlig samvittighet.
IAHP ser hele barnet under ett, og det er veldig viktig. Vi var utslitt av å forholde oss til så mange forskjellige innstanser som man må når man har et barn med spesielle behov.
IAHP har hjulpet oss til å få resultater for barnet vårt. Han/hun har utviklet seg MYE den tiden året vi har trent etter metoden. IAHP har målt denne "vekst-raten" til å være mer enn 100%, det vil si fortere enn gjennomsnittsbarnet. Å få fremgang tallfestet slikt er mer tilfredstillende enn "god fremgang".(Alt er relativt).
Gratulerer, i og med at du har lest så langt er du i det første steget til å gjøre ditt barn friskere.
Du er mer enn velkommen blant oss andre foreldre som driver med Doman i Norge!!
Mange har hørt mye rart, og mye forskjellig. Det er lett å miste oversikten, og derfor har FISH laget en liten introduksjon til nye foreldre. Doman er en behandlingsmetode for hjerneskadde barn.
Av Hege Stohlander
Glenn Doman (83) er en fysioterapeut som sammen med en del andre fagfolk, leger, fysioterapeuter, sykepleiere, hjernekirurger, psykologer, pedagoger og lignende startet et institutt som heter The Institutes for the Achievement for Human Potential (IAHP).
IAHP ligger i Philadelphia I USA, men har hele verden som arbeidsfelt. IAHP har gjennom de siste 50 årene kommet med oppsiktsvekkende oppdagelser når det gjelder hjerneutviklingsprosessen hos både friske og hjerneskadde barn, og det er dette satt i system som behandling for hjerneskadde barn som her i Norge er kjent som Doman.
En del av det IAHP har oppdaget, er det ikke enighet om rundt omkring i verden. IAHP kan ikke dokumentere alt de sier, men de kan vise til resultater hos hjerneskadde barn som følger deres metode. Dette synes man ikke som nok, og er grunnen til at metoden anses som ikke tilstrekkelig dokumentert, og hos endel leger anses den som alt fra tvilsom til farlig.
Det finnes tusenvis av hjerneskadde barn rundt omkring i verden som har blitt friske eller delvis friske etter å ha fulgt metoden, og de ler nok hele veien til skolen av slike tøyseuttalelser. For det er der de er, på skolen sammen med andre friske barn.
IAHP har oppdaget at hjernen hos barn er i en stadig utviklingsprosess, og denne prosessen kan stoppe opp ved en alvorlig hjerneskade, den kan saktes ned ved en moderat skade, men viktigst av alt, det er en prosess som kan påskyndes.
Og det er dette IAHP gjør for hjerneskadde barn. De lærer foreldrene hvordan de kan påskynde prosessen hos egne barn. Og prosessen påskyndes ved at friske hjerneceller omprogrammeres til å ta over oppgavene til de hjernecellene som har gått tapt ved skade.
Slik omprogrammering er ikke gjort i en fei, må du tro. Omprogrammering krever gjentakelser og gjentakelser og gjentakelser og gjentakelser. Men hjernen er mottakelig, og all stimulering som gjøres med barnet er direkte rettet mot hjernen.
Man innser altså at hjerneskaden sitter i hjernen, og at det er hjernen som må behandles. Dersom et barn har vanskelig for å snakke på grunn av en hjerneskade er det altså ikke mye hjelp i at logopeden kommer for å gjøre tungeøvelser med barnet. Det er ikke tungen det er noe galt med.
Doman-metoden er altså et hjernestimuleringsopplegg som noen barn i Norge følger.
Disse barna stimuleres flere timer om dagen etter et nevrologisk program som er utarbeidet for akkurat deres hjerneskade. Det er foreldrene som står for denne stimuleringen, og hjernen til disse barna vokser fordi den blir stimulert til å utvikle de delene av hjernen som står for tur til å utvikles.
(Dette går av seg selv hos friske barn, for friske barn er nyskjerrige og på farten hele dagen for å leke og utforske. De stimulerer seg selv. De hjerneskadde barna må ha hjelp for å få den samme stimulien til sin hjerne.)
De aller fleste foreldre som starter med metoden, får en større forbedring for barnet sitt enn de hadde håpet og trodd.
De fortsetter, naturligvis, med metoden så lenge de makter og har økonomi til det.
Eller til barnet blir friskt og ikke trenger det mer.
De foreldrene som ikke går på kurs for å lære dette, eller på annen måte ikke begynner med metoden "på ordentlig", dvs. at de driver en slags "Doman Light", får som regel ikke like gode resultater. Det har å gjøre med at de ikke er helt inneforstått med hvorfor man gjør ting, det bare vet hvordan man skal gjøre dem.
Doman metoden er meget krevende, ja faktisk så krevende at det ikke er alle som vil eller ønsker eller kan gjennomføre den. Men for de som begynner, ligger det et annet liv på den andre siden av treningen. Et liv med et barn som i de aller fleste tilfeller har fått en meget forbedret situasjon.
Så hvordan kommer man i gang?
1. Man leser hjemmesidene til FISH www.domansiden.no og IAHP’s egne hjemmesider www.iahp.org
Man gjør seg opp en mening om hva man synes om dette.
2. Man ser filmen om Malin (FISH har den for salg) for å forstå hva et slikt opplegg vil bety for familien.
3. Man leser boken "What To Do About Your Brain Injured Child", (tilsalgs hos FISH)
og bestemmer seg for om man vil undersøke videre på om dette er noe for eget barn.
Med boken følger en infopakke fra IAHP som forklarer mer om IAHP’s programmer, og
inneholder påmeldingsskjema for ”What To Do” kurs.
(Nummer 2 og 3 kan godt bytte plass. For noen er det bedre å lese boken før de ser filmen om Malin.)
4. Bestemmer man seg for å undersøke videre, bør man melde seg på et "What To Do" kurs
som holdes i USA, Italia, Japan og noen ganger i skandinavia. Dette er et en-ukes kurs som introduserer metoden til foreldre, lar dem evaluere egne barn, sette diagnosen, og
hjelper dem til å lage et nevrologisk hjernestimuleringeprogram for sitt eget barn. Barnet følger ikke med til kurset.
(FISH vil på det sterkeste anbefale kurset, og går så langt som å si at det ikke går an å bestemme seg for om man vil følge metoden før man har gått på kurset.)
5. Man trener i noen måneder med sitt barn, og gjør seg så opp den endelige meningen; fortsette eller slutte.
Så enkelt, og så vanskelig.
Innimellom punktene går det an å ta kontakt med FISH. Vi formidler kontakt med en familie som allerede er i gang i ditt geografiske område, slik at man kan skaffe seg gode kunnskaper om hva dette er og hva det vil bety for både barnet og familien.
En liten advarsel til slutt:
De aller fleste innen helsevesen, habilitering og PPT i Norge er motstandere av metoden. Dette bunner ofte i at de ikke vet særlig mye om den, annet enn at stakkars barn må trene
12 timer om dagen, og at en del av treningen er farlig. De vil, av god vilje, prøve å snakke foreldre bort fra metoden.
FISH sin erfaring er at de som vet minst er mest negative. De som vet en del, er positivt nyskjerrige. De som vet mye støtter foreldrene når disse velger å starte med Doman.
Før dere bestemmer dere for ikke å starte med Doman pga. noe fagfolk sier, så ta en telefon til FISH. Kanskje vi kan greie ut noen misforståelser.
Og kanskje høre litt hva foreldre som kjenner metoden sier?
Foreldre som trener barna sine etter metoden sier mye, men de fleste sier dette:
IAHP har gitt barnet vårt en diagnose; alvorlig, moderat eller mild hjerneskade. Vi fikk et utgangspunkt å jobbe fra.
IAHP har en filosofi som går ut på å behandle årsaken (hjerneskaden) i stedet for symptomene (epilepsien, CP’en, autismen eller den forsinkede utviklingen). Dette appellerer til oss, fordi det virker fornuftig.
IAHP har et klart mål for oss, nemlig at barnet skal bli helt frisk. Ingen har satt et slikt mål for barnet vårt før. Dette er viktig for oss, fordi håpet holder oss oppe.
IAHP gir oss et fast treningsprogram å trene etter. Dette er viktig, for upresise, vage antydninger (ex. Dere kan trene så mye dere orker! Og tren på litt av hvert! ) om hvordan vi kunne hjelpe barnet vårt gjorde oss bare frustrerte og gav oss dårlig samvittighet.
IAHP ser hele barnet under ett, og det er veldig viktig. Vi var utslitt av å forholde oss til så mange forskjellige innstanser som man må når man har et barn med spesielle behov.
IAHP har hjulpet oss til å få resultater for barnet vårt. Han/hun har utviklet seg MYE den tiden året vi har trent etter metoden. IAHP har målt denne "vekst-raten" til å være mer enn 100%, det vil si fortere enn gjennomsnittsbarnet. Å få fremgang tallfestet slikt er mer tilfredstillende enn "god fremgang".(Alt er relativt).
Gratulerer, i og med at du har lest så langt er du i det første steget til å gjøre ditt barn friskere.
Du er mer enn velkommen blant oss andre foreldre som driver med Doman i Norge!!
